100 ultraløp på 100 dager – for noe større enn seg selv

Akkurat nå gjennomfører Miriam Myhren et av de mest ekstreme løpeprosjektene vi har sett i Norge: 100 ultraløp på 100 dager. Hver eneste dag løper hun minst 45 kilometer – ikke for perser, ikke for plasseringer, men for å samle inn penger til arbeidet til Leger Uten Grenser og deres innsats for underernærte barn.

Vi tok en prat med Miriam om hvordan prosjektet oppstod, hvordan hverdagen faktisk ser ut, og hvorfor dette handler om langt mer enn kilometer.

En idé som vokste frem over tid

For Miriam var ikke idéen et plutselig innfall, men snarere en naturlig forlengelse av hvordan hun allerede lever og løper.

– Jeg har alltid løpt mye. Ofte løper jeg til og fra jobb, rundt 30–35 kilometer om dagen. Veldig ofte har jeg kjent på følelsen av at jeg bare vil løpe videre, men så stopper hverdagen meg.

Sammen med forlovede Andreas innså hun at livssituasjonen åpnet for noe ekstraordinært. De hadde mulighet til å ta seg noen måneder, trene i varmen og være på Gran Canaria, hvor svigerforeldrene bor. Miriam har alltid trivdes med egne prosjekter, og konkurrerer sjelden – hun liker heller å sette seg store mål for seg selv.

Hun har gjort lignende prosjekter tidligere: løpt fra Oslo til Halden, og fra Kristiansand til Oslo over flere dager. Erfaringene derfra plantet en tanke om hva som var mulig dersom hun virkelig ga seg selv tid.

Fra personlig prosjekt til noe større

Likevel var det viktig for Miriam at dette ikke bare skulle handle om henne selv.

Hun forteller at man fort kan kjenne seg litt egoistisk i treningshverdagen, særlig når man vet at det er et privilegium å kunne bruke mange timer på løping hver dag. Hvis hun først skulle bruke fem–seks timer daglig i flere måneder, ønsket hun at det skulle bety noe mer.

Valget av formål var ikke tilfeldig.

– Jeg er utdannet klinisk ernæringsfysiolog, og under studiene hadde jeg undervisning med folk som jobbet for Leger Uten Grenser ute i felt. Spesielt arbeidet med underernærte barn gjorde sterkt inntrykk på meg. Underernæring får konsekvenser som går i arv – fra mor til barn, fra generasjon til generasjon.

Dermed ble prosjektet #100UDL både et løpeprosjekt og en faglig forankret innsamlingsaksjon.

Når man jobber med ernæring til daglig, forklarer hun, blir man ekstra bevisst på hvor grunnleggende dette faktisk er. Mat handler ikke bare om energi, men om utvikling, helse og muligheter i livet – samtidig som det er noe mange av oss tar helt for gitt.

Gjennom prosjektet ønsker hun å rette oppmerksomheten mot arbeidet til Leger Uten Grenser, som blant annet jobber tett med behandling av akutt underernæring hos barn i noen av verdens mest utsatte områder.

En hverdag bygget rundt kontinuitet

I motsetning til mange ultraløp handler dette prosjektet mindre om enkeltprestasjoner og mer om gjentakelse.

– Det viktigste er ikke hvordan én dag føles, men hvordan jeg legger til rette for å kunne løpe igjen i morgen.

Dagene starter tidlig. Rute, vær og utstyr er planlagt på forhånd, og mye av løpingen foregår på asfalt og relativt flatt underlag. Hun har bevisst valgt å gjøre det lite spektakulært – målet er å redusere risiko og gjøre det mentalt enkelt.

Hun løper ofte korte runder, både for å unngå konstant motvind og for å kunne justere underveis. Det gjør det lettere å holde fokus, spesielt på dager hvor kroppen kjennes litt tyngre.

Små regler – og små unntak

For å komme seg gjennom et prosjekt som dette har Miriam satt noen tydelige rammer. Minimum er 45 kilometer hver dag, og ofte blir det rundt 50 dersom kroppen og tiden tillater det.

Hun har også spart på små «jokere». Koffein brukes bare enkelte dager, og favorittskoene tas frem når hun virkelig trenger det. Det handler ikke om å presse grensene hver eneste dag, men om å stå i belastningen over tid.

Når perspektivet endrer seg

Så langt har kroppen holdt overraskende godt. Likevel er det ikke det fysiske som har gitt de største innsiktene.

– Jeg har ofte tenkt at jeg kan slappe av når alt annet er gjort. Men den dagen kommer aldri. Det er alltid noe mer.

Prosjektet har tvunget frem en ny bevissthet rundt restitusjon, balanse og det å faktisk tillate seg selv å hvile.

Samtidig blir kontrasten til saken hun løper for stadig tydeligere.

– Vi i Norge lager ofte problemer av småting. Samtidig finnes det barn som mangler det mest grunnleggende for å overleve og utvikle seg. Det perspektivet tar jeg med meg hver eneste dag jeg løper.

Mer enn kilometer

For Miriam handler ikke #100UDL om å bevise noe.

Hun håper folk sitter igjen med mer enn tall – kanskje en påminnelse om hvor privilegerte vi er, og om at løping kan brukes til noe større enn oss selv.

Prosjektet pågår fortsatt, med mange dager og kilometer igjen. Men én ting er allerede tydelig: dette handler om langt mer enn det som står på klokka.

---

👉 Vil du støtte prosjektet #100UDL?

Du kan støtte prosjektet via Spleis her.

Innsamlingen går til arbeidet for underernærte barn gjennom Leger Uten Grenser.

Hver krone teller.